Bidrar sosiale medier til maktfordeling og demokrati?

Jeg har fått i oppgave fra vår foreleser Cecilie Staude og Svein Tore Marthinsen å skrive et innlegg der jeg skal fortelle om hovedtrekk i medieutviklingen. Deretter skal jeg prøve å forklare hvorfor vi mennesker bruker tid på sosiale medier og avslutningsvis skal jeg drøfte om hvorvidt sosiale medier bidrar til maktfordeling og demokrati.

Papir vs. nett

I 2016 er det ikke ofte vi kan ha en hel dag uten digitale forstyrrelser. Før mobil og pc kom for fullt inn i de norske hjem, regjerte TV, radio og papiravis hverdagen. Vi har gått fra å få avisa i postkassa en gang om dagen til å få de ferskeste nyhetssakene i newsfeeden vår på Facebook, gjerne som en Instant Article jevnlig og konstant gjennom hele dagen.

Skjermbilde 2016-06-02 kl. 11.35.22

Denne figuren fra SSB viser en jevn nedgang i papiravislesere. Vi ser at nettavislesere har steget jevnt frem til 2014. I 2015 har prosentandelen minsket med et par prosent. Vi ser at denne er den største nedgangen siden det ble begynt å måles i 2002. Kan denne nedgangen skyldes at vi får alt vi trenger og vil vite av nyheter gjennom sosiale medier?

Vi bruker veldig mye tid på sosiale medier. Det er 16-24-åringer som er de mest ivrige brukerne, med 3 timer og 33 minutter per døgn forteller SSB.

Av dem som er på internett i løpet av en gjennomsnittsdag, hadde 70 prosent i 2015 vært innom Facebook og 44 prosent hadde vært innom andre sosial medier – SSB

Dette er tall fra 2015, så vi kan tenke oss at disse tallene bare stiger og stiger for vært år.

Kommuniksjon

“I gamle dager” kommuniserte man gjennom blant annet fasttelefon, brev og ansikt til ansikt. Måten vi kommuniserer på i 2016 er mye raskere og effektiv. Sender jeg en SMS forventer jeg svar ganske fort. Sender jeg en melding på Facebook forventer jeg enda raskere svar da jeg kan se om personen jeg sender til er pålogget eller hvor lenge siden den personen sist var pålogget. Vi som er vokst opp med sosiale medier er blitt bortskjemte og utålmodige

Det som motiverer oss som privatpersoner til å bruke sosiale medier som Facebook, Instagram og Snapchat er informasjon, underholdning, fellesskap og sosial interaksjon og personlig identitet. Det er viktig for oss å føle at vi kan bidra med noe man kan og føle oss viktige. Det kan virke som vi har gått fra å være interessert i nyheter fra det nære og fjerne rundt om i verden til å være mest interessert i nyheter fra venner, bekjente og folk vi ikke kjenner i det hele tatt.

Hvorfor bruker vi tid i sosiale medier?

Å sjekke mobilen er det første jeg gjør når jeg står opp og det siste jeg gjør før jeg legger meg. Sånn har det vært så lenge jeg kan huske. Å være tilgjengelig er en selvfølge. Svarer jeg ikke mamma på en stund fordi jeg ikke har tid tror hun automatisk at det har skjedd noe grusomt med meg. Jeg er en person som sjeldent liker å gå glipp av noe. Det spiller ingen rolle om det er en forelesning eller en fest, jeg vil helst få med meg alt. Dette er nok en av grunnene til at jeg føler jeg alltid på sjekke mobilen og pc’n.

Jeg tror også det er mange som bruker sosiale medier som sin virkelighetsflukt. Tinder lar deg være litt mystisk, vise og fortelle begrenset informasjon om deg selv og møte mennesker du aldri hadde møtt i virkeligheten. Jodel lar deg ha meninger og spørsmål som publiseres totalt anonymt. Snapchat lar deg vise venner og bekjente hva du gjør til enhver tid, men du velger akkurat hva du vil vise. Jeg velger å tro at de fleste som oftest viser det positive, men skjuler det negative for sosiale medier. Sosiale medier gir oss muligheten til å være nærmere venner og bekjente og til og med mennesker vi aldri hadde hatt mulighet til å ha kontakt med uten.

Forfatteren av boken “En kort bok om sosiale medier”, Ida Aalen, forteller at det folk må oppleve at sosiale medier enten har en løsning på deres problemer eller behov. Mennesker har et behov for å ha kontakt med andre mennesker. Facebook dekker dette sosiale behovet vi mennesker har til felles. Jeg tror det er derfor vi ser et så stort engasjement på Facebook i omtrent alle aldersgrupper bortsett fra de aller yngste og de aller eldste.

Mange føler nok også at de må være tilgjengelig på sosiale medier fordi “alle andre er det”. Et godt eksempel på dette er min bestemor som ikke hadde Facebook og ikke hadde tenkt å opprette en profil der i det hele tatt. Etter hvert som hennes barnebarn vokste opp, merket hun at hun gikk glipp av bilder og informasjon som barna hennes la ut på Facebook. Vi “voksne” barnebarna fikk med oss alle bilder og oppdateringer, men bestemor fikk ikke sett noe av dette. Hun var vandt med å få reisebrev med bilder på e-posten sin, men etter som årene gikk dabbet disse oppdateringene av. Tilslutt tillot hun svigerdatteren sin til å opprette en profil for henne, men hun skjønte fort at dette ikke var en plattform hun ønsket å være på. Å være tilgjengelig på Facebook i 70-årene skapte mer bekymring og angst enn å ikke være det. Hun fortalte meg til og med at hun ikke fikk sove da hun trodde hun hadde trykket feil på “liker-knappen” og at hun plutselig fikk venneforespørsler fra folk hun kjente fra mange år tilbake.

Så, bidrar sosiale medier til maktfordeling og demokrati?

”Rike blir rikere og fattige blir fattigere”

Er det virkelig bare sånn det er? Dette slagordet kan bli sett i sammenheng med sosiale medier. ”De rike”, de privatpersonene/bedriftene som har store digitale nettverk vinner ved å skaffe seg enda større nettverk via sosiale medier og ”de fattige” er er de som ikke blir sett grunnet at ”de rike” bare vokser seg større og større. De mest populære og synlige organisasjonene i digitale nettverk utgjør de nye elitene og har stor innflytelse i sosiale medier (Samfunnsforskning.no).

Sosiale medier + “fattig” = “rik”

Vi kan også velge å se dette fra et annet perspektiv og si at “de fattige blir rikere”. Et eksempel på dette kan vi se i boken “Sosial kommunikasjon” av Cecilie Staude og Svein Tore Marthinsen der det legges frem en Facebook-kommentar. Den lyder som følgende: “Sosiale medier som Facebook og Twitter er fantastisk arena for syke. Her stiller vi likt med friske. Våres stemmer blir hørt ! :).”  Mennesker som har slitt med å få sin stemme frem før sosiale medier kom på banen, får nå altså mulighet til å føle at de kan bidra til et mindre skille mellom andre mennesker.

Forbrukere har opplevd å få større makt enn de har hatt noen sinne ved hjelp av sosiale medier. Ved hjelp av offentliggjøring av kommentarer, bilder og vurderinger på blant annet bedrifters Facebooksider har forbrukerne stor makt. Vi kan si at produsentene og bedriftene må dele makten med forbrukerne på lik måte som politikerne med dele mer makt med velgerne. Dette fører til en maktspredning som er skapt ved at flere mennesker bruker de nye mulighetene for påvirkning og innflytelse via sosiale medier (Staude og Marthinsen, 2012). Dette er en maktspredning som ikke lar seg stoppe. Dette er fordi de fleste av oss liker denne nye utviklingen.

“Å gi fra seg noe av makten og dele mer på ansvaret, vil flere etter hvert oppleve mer befriende enn ergelig” (Staude og Marthinsen, 2012)

Jeg vil konkludere med at sosiale medier fører til maktfordeling og demokrati. Alle har mulighet til å fremme sin stemme enten man er politiker eller student.Vi bruker mye tid på sosiale medier for å sosialisere oss og være oppdaterte på menneskene rundt oss. Medieutviklingen har gitt oss nye muligheter til å komme i kontakt og snakke med mennesker vi ikke hadde hatt mulighet til før. Mennesker kommer alltid til å være sosiale dyr og kanaler som Facebook, Instagram og Snapchat har virkelig truffet spikeren på hodet da de klarer å dekke dette behovet.

Kilder

  • http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Kronikker-og-andre-artikler/2012/2012-011
  • Staude, Cecilie og Svein Tore Marthinsen «Sosial kommunikasjon» 2013
  • Aalen, Ida. «En kort bok om sosiale medier» 2013

Be the first to comment on "Bidrar sosiale medier til maktfordeling og demokrati?"

Leave a comment

Your email address will not be published.


*